Patina

Patina (fra latin: patina «tallerken, panne») brukes på norsk om de aldringstegn som oppstår på overflaten av kunstverk, både av metall og malerier. Vi snakker også om patina i forbindelse med antikviteter av tre, kanskje spesielt når disse er av nyere dato og kunstig eldet. De kjemiske prosessene som foregår, kalles patinering.

Kjemisk snakker vi om irring (kobber, bronse, messing) eller anløping (sølv). Ofte blir patinering gjort som en del av kunstverket, gjerne for å beskytte mot andre og mindre ønskelige prosesser, som med tiden kan forandre overflatestrukturen. Dette gjelder blant annet den spesielle overflaten på skytevåpen som skal forhindre angrep av gravrust.

Både malerier, trykk og tegninger vil med tiden vise tegn til endring. De kan gulne, bli grålige, brunere eller overflaten sprekker opp (krakelering) og i verste fall begynne å smuldre vekk.

Den vanligste patinaen er den som fremkalles på statuer av bronse. Den er grønnlig og er et karbonat av kobber, frambragt ved oksydering. Samme irret finner vi på alle kobberholdige legeringer, foruten på rent kobber.